Hei!

Det virker som du har gjengitt en oppgavetekst, og da er det vel du som bør tenke gjennom og drøfte de temaene du tar opp?
Jeg vil likevel trekke frem noen momenter, som du kanskje kan tenke litt videre på.

For å begynne med det siste først, hvis barn og unge begynner å ruse seg på en bekymringsfull måte, er det ofte andre, bakenforliggende ting man må gripe fatt i, ikke bare rusen.
Da kan helsesykepleier, lege, sosiallærer, ungdomstjeneste i kommunen, psykolog eller barnevern være steder å henvende seg.
Det å snakke med ungdommen om hvordan de har det og si litt om hva som gjør at en er bekymret, kan være et godt utgangspunkt for å finne ut hva som er situasjonen. Da kan også ungdommen selv få muligheten til å si noe om hva han eller hun trenger, hvis det er noe som er vanskelig. Hvis det er rus som er problemet, kan man ta tak i det.

En situasjon der noen velger å ta urinprøver, er dersom man er tatt av politiet og vil unngå å få saken på rullebladet. Da kan man inngå en ungdomskontrakt som kan innebære urinprøvetaking. For noen er dette motiverende, for dersom man klarer å følge opp vilkårene i kontrakten slipper man å få begrensninger på for eksempel yrkesvalg og hvilke land man kan reise til.

Mennesker er forskjellige. Noen vil se det som en støtte å kunne avlegge urinprøver og vise at de er rusfrie, mens andre ønsker å få tillit uten å bli kontrollert.
Hvis man egentlig ikke ønsker å slutte å ruse seg, kan det også være en utfordring at man kommer i opposisjon til kontrollørene og prøver å manipulere prøvene. Da er det ikke til hjelp for noen.

Ingen blir rusfrie bare fordi andre ønsker det, så det å kunne snakke om hva rusen rusen betyr for den enkelte og hvilke konsekvenser rusbruk kan få på kort og lang sikt, kan være med på å motivere noen til å ta tak og kanskje ta imot hjelp for å komme ut av en skadelig rusbruk.

Vennlig hilsen

Anne Wivestad

ungrus.no