Kjære jente 18+! 

Jeg synes spørsmålet ditt var veldig artig. Jeg er ikke helt sikker på om jeg oppfattet det helt slik du mente, men her er et svar som handler om glede og lykke, og det handler om selve grunnlaget for hvorfor vi ruser oss. Rusen har fulgt menneskeheten helt siden vi lærte å lage øl, mjød og sake og å bruke hamp, og det er faktisk i mange tusen år. 

Det er slik at lykkestoffene i hjernen gir oss glede, lykkefølelse og lyst til å gjøre mer av det som gjør oss lykkelige og glade. De normale "lykkeutløserne" i hverdagen kan være for eksempel sex og andre deler av det å forplante seg, mat og drikke, fysisk aktivitet, det å være sammen med flokken sin, og dessuten slike ting som musikk, kunst og religiøse opplevelser. Lykkestoffene som vi utløser ved slike opplevelser, blir resirkulert. Dermed vil opplevelsen bli like sterk neste gang. 

Stort sett alle rusmidler virker på lykkesystemet på litt ulike måter, men effekten er "kunstig glede" i større eller mindre grad. Og lykkestoffene blir stort sett brukt opp, og så må vi lage nye, og det tar tid.

Begrepet "lykkepromille" eller "dopaminpromille" er velkjent for de fleste av oss som bruker alkohol, når vi har drukket oss opp til ca 0,8-1 promille, utløses det oftest mye lykkestoffer. Amfetamin og andre sentralstimulerende stoffer gir direkte utslipp av lykkestoffer. Dersom man bruker disse stoffene i lengre tid, vil hjernen forandre seg. Den blir mindre følsom for "lykkeimpulser" og det betyr at man ofte bruker mer og mer av disse stoffene for å oppnå samme graden av lykke. Til slutt virker ikke stoffene mer. Det som er trist, er at bruken av disse stoffene etter hvert "slår av" det normale lykkesystemet, som jeg har nevnt ovenfor. Dermed føler man ikke lengre lykke og glede av ting som før virket slik. 

De fleste som har sluttet med rusmidler etter lang tids bruk, opplever hverdagen som grå og trist i lang tid etterpå mens det normale lykkesystemet "slås på" igjen. Heldigvis vil hjernen langsomt normalisere seg dersom man ikke starter opp igjen med rusmidler. Det som er krevende, er at dette tar lang tid, ofte flere år, og i den tiden er det ekstra stor sjanse for tilbakefall. 

Det jeg har skrevet til nå, kan kalles rusens nevrobiologi, det er altså endringer i hjernens kjemiske mottakssteder vi opplever.
Kanskje like viktig er hjernens utrolige evne til å lære. Hver eneste dag forandrer hjernen vår seg litt, vi kan ikke unngå å lære noe. Læringen kan være fag vi lærer på skolen, men mye viktigere er "hverdagslæring". Dersom vi gjør noe mange nok ganger, så blir det en (u)vane. Rusmiddelbruk og spesielt rusmiddelmisbruk krever mye læring av ting som man helst ikke skulle lært for eksempel det å skaffe stoff, penger til stoff, unngå politiet, lure omgivelsene og mye annet.. 

Når man slutter å ruse seg, skal man ikke bare måtte vente på at hjernen skal normalisere seg, men man skal også slite med å "avlære" mye av de vanene man har lagt seg til under rusmisbruket. I tillegg skal man lære de smarte tingene som man må kunne i det "normale" samfunnet.. Dessverre er det man har lært, solid festet i hjernen, så det er vanskeligere å avlære uheldige vaner enn å lære nye, gode vaner. 

Alt dette gjør det vanskelig å gjenvinne gleden i det normalet hverdagslivet. Mange rehabiliteringsinstitusjoner og AA og NA jobber godt med å hjelpe folk til å holde ut og å lære seg de smarte tingene, men det er hardt arbeid som kan ta flere år. I den tiden kan det være vanskelig å føle glede, og de som er i en slik situasjon trenger først og fremst støtte og hjelp til å holde ut. 

Med hilsen

Dagfinn Haarr

Lege 

Spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin